HLR- gjenopplivningsforsøk ved hjertestans og livsforlengende behandling v. 1.3, 26.06.2013

Kvalitetshåndbok Kvinneklinikken SUS ©
Endringer er understreket

 

Hos enhver pasient som får hjertestans skal det forsøkes gjenoppliving etter aksepterte medisinske rutiner med mindre det er bestemt/bestemmes at gjenopplivningsforsøk ikke skal utføres. Beslutningene tas etter de retningslinjer som dokumenteres nedenfor under punktene 1), 2) og 3).

 

1) Nyfødte

    Nyfødte resusciteres etter rutine: Rescusitering nyfødte, flytskjema

 

http://www.nrr.org/sider/HLR-plakater/AHLR-Nyfodt.pdf

 

2) Voksne

    Ved hjertestans tilkalles hjelpepersonell via AMK-sentralen tlf. 8888 med melding    

    STANS, (anestesipersonell, operasjonspersonell, portører etc) og vakthavende lege   

    ved KK.

    Se prosedyre: Nødrutiner voksen

Personell på den posten pasienten befinner seg starter umiddelbart gjenopplivning inntil annet tilkalt personell kommer. Det finnes akuttkofferter på alle poster.

Tilkalt personell vil ha med seg hjertestarter for bruk av strømstøt hvis dette er nødvendig/ indisert. En bør ha som mål at tilkallingen skjer akutt, slik at nødvendig strømstøt kan gis innen 3 minutter etter hjertestans, - selv om dette ikke alltid er mulig å gjennomføre, da det kan være usikkert hvor lenge pas. har hatt hjertestans etc.

 

 

3) Gravid

  Resuscitering av gravide og perimortemsectio

 

 

4) Beslutning om ikke å utføre gjenopplivningsforsøk ved ev hjertestans

Hvis det ikke skal startes gjenopplivningsforsøk ved evt hjertestans, skal bestemmelsen tas av ansvarlig overlege ved posten/seksjonen. Bestemmelsen tas etter en samlet vurdering av pasientens tilstand, og evt etter samråd med andre.

Bestemmelsen med vurderinger skal journalføres.

 

Bestemmelsen skal regelmessig vurderes og evt omgjøres, hvis det tilkommer endringer i pasientens tilstand som tilsier at en likevel bør utføre gjenopplivningsforsøk.

 


Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende

 

http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00117/Nasjonal_veileder_f_117069a.pdf

 

Nedenforstående er tatt fra Helsedirektoratets nasjonale veileder.

 

Med livsforlengende behandling menes all behandling og alle tiltak som kan utsette en pasients død. Eksempel på dette er hjerte-lungeredning, annen pustehjelp og hjertestimulerende legemidler, kunstig ernæring og væsketilførsel (intravenøst eller  ”PEG”), dialyse, antibiotika og kjemoterapi.

 

1.    Beslutninger om livsforlengende behandling skal bygge på hva som ut fra en medisinsk og helsefaglig vurdering er til pasientens beste, og på hva pasienten selv ønsker. Dersom beslutningsgrunnlaget er usikkert, skal behandling startes inntil behandlingens nytte er avklart.

2.    Den behandlingsansvarlige legen plikter å forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning, og at virkningen oppveier de plagene som pasienten får som en følge av behandlingen eller sykdommen. Ingen kan pålegges å gi livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

3.    Det medisinske grunnlaget for beslutningen må være sikrest mulig. Ved tvil og usikkerhet bør terskelen for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell være lav.

4.    En beslutning om å begrense livsforlengende behandling bør bygge på drøftinger i det tverrfaglige behandlingsteamet rundt pasienten.

5.    Helsepersonell skal på en hensynsfull måte sørge for at de pasientene som ønsker det gis mulighet til å tilkjennegi sine ønsker og verdier rundt livets avslutning. Dette er særlig viktig for kronisk og alvorlig syke pasienter, som vil kunne trenge livsforlengende behandling i nær framtid, og før risikofylte inngrep hos alvorlig syke pasienter. Ingen har krav på informasjon om livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

6.    Pasientens pårørende skal behandles med respekt og omtanke, og de skal motta nødvendig informasjon dersom pasienten samtykker til dette. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse skal de nærmeste pårørende informeres - gitt at dette ikke klart strider mot pasientens eller pårørendes interesser. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra de pårørende om hva pasienten ville ha ønsket.

7.    En informert og samtykkekompetent pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling skal få ønsket respektert, selv om behandlingen kunne gitt effekt. Det må avklares om pasientens ønske om ikke å få behandling skyldes forhold som kan avhjelpes.

8.    Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse, har behandlingsansvarlig lege et selvstendig ansvar for å vurdere hva som sannsynligvis ville vært pasientens ønske i den aktuelle situasjonen. Det skal legges stor vekt på pålitelig og relevant informasjon som kommer fram via pårørende, et gyldig livstestament, en oppnevnt stedfortreder, eller helsepersonell som kjenner pasienten, om at pasienten ikke ville ha ønsket livsforlengende behandling.

9.    Når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling videreføres, eller trappes opp. Pasienten skal ha adekvat smertebehandling, selv om det ikke kan utelukkes at dette kan framskynde døden.

10. Ved uenighet eller konflikt som ikke lar seg løse gjennom ytterligere dialog, bør noen utenfor behandlingsteamet konsulteres, for eksempel annen medisinskfaglig ekspertise og/eller en klinisk etikk-komité, som kan belyse saken bredt og bidra til en uhildet drøfting.

11. Beslutninger om å begrense livsforlengende behandling skal dokumenteres. Det bør angis når ny evaluering skal finne sted. Dokumentasjonen må omfatte hvilken behandling som skal og ikke skal gis, det medisinske grunnlaget for beslutningen, hvilken informasjon som er gitt til pasient og pårørende, samt pasientens ønske.

 

Global rutine for SUS:

   Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling - Veileder Helsedirektoratet (Ikke tilgjengelig)