Teksten er basert på LAR-retningslinjen kapittel 13.

Frivillig avslutning av substitusjonsbehandling

Mange pasienter har ønsker/tanker om å avslutte substitusjonsbehandling. Det er da viktig med god informasjon til pasient om, mulighetene for og risiko ved avslutning av substitusjonsbehandling.

 

Når pasienten har et stabilt liv med hensyn til aktivitet, sosial kontakt og rusfrihet kan avslutning av substitusjonslegemiddel anbefales. Erfaring tilsier at nedtrapping bør skje langsomt under tett oppfølging av LAR-behandler, fastlege og kontaktperson i kommunen. Nedtrappingen kan stanses/reverseres ved høy risiko for tilbakefall til rus, og eventuell opptrapping vurderes kontinuerlig i tett samarbeid med pasient.

 

Hovedregelen er at individuelt tilpassede og langsomme nedtrappingsregimer skal brukes. Tett oppfølging fra behandler i denne fasen er avgjørende for et vellykket resultat.

 

Ved nedtrapping fra metadon er vanskene normalt størst når doseringen kommer under 20 mg., og ved nedtrapping fra buprenorfin kommer de største vanskene normalt under 2 mg.  I denne fasen skal det være et tett samarbeid med behandlende lege om adekvat medisinsk behandling grunnet økt risiko for tilbakefall til rus og overdose. Det kan være hensiktsmessig at pasienten er i et skjermet miljø, for eksempel en institusjon, og kan få behandling for abstinensplager.

 

Ordinær nedtrappingstid kan settes til 46 uker, men individuelt avtales lenger om ønskelig. Dersom pasienten er velfungerende, kan dosen reduseres i tråd med pasientens ønsker, for eksempel langsomt over flere måneder. Pasienten skal løpende ha anledning til å trappe seg opp igjen etter eget valg.

Ufrivillig avslutning av substitusjonsbehandling

Ved tilbakefall til rusmiddelbruk, kan medisineringen vurderes som uforsvarlig. Inntak av for eksempel store mengder alkohol, samt bruk av benzodiazepiner kan øke risiko for overdose. Hvis pasienten selger eller gir bort sitt substitusjonslegemiddel, kan dette påføre andre skade eller gjøre behandlingen uforsvarlig. I slike situasjoner må nytten av behandlingen veies opp mot den risiko pasienten kan påføre seg selv eller andre.

 

Dødelighet blant pasienter som ufrivillig avslutter behandling, er høy. Dersom pasienten fortsatt ønsker behandling, må det ut fra forsvarlighetshensyn primært vurderes strammere rammer rundt pasienten i form av tettere oppfølging, innleggelse i institusjon og/eller endrede utleveringsordninger og/eller dosejusteringer.

 

Når en pasient vurderes for utskrivning innkalles ansvarsgruppen for drøfting og helhetlig vurdering av pasientens situasjon. Ansvarsgruppens vurdering bringes inn til behandlerteam ved LAR Helse Stavanger, for å sikre en tverrfaglig spesialisert vurdering. Dersom pasienten etter muntlig og skriftlig varsel ikke oppnår endring i situasjonen kan spesialisthelsetjenesten (LAR Helse Stavanger) beslutte avslutning av behandlingen. Selve utskrivningsbeslutningen tas av lege i LAR.

	Ved behandlingsvansker bør ansvarsgruppa, i samarbeid med pasienten, utarbeide og iverksette forsterkningstiltak

 

 

 

 

Pasientene skal tidlig informeres om hvilke forhold som vil bli vektlagt ved vurderinger av utskrivelse, regler som gjelder for avbrytning av behandling, retten til fornyet vurdering og retten til å klage avgjørelsen til Helsetilsynet, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven (7) kapittel 7.

 

Hvis det er tatt beslutning om utskriving og beslutningen er meddelt pasient og ansvarsgruppen skriftlig, sendes bestilling av nedtrapping til apotek dersom pasienten ikke allerede er å regne som nedtrappet. Denne skal startes når frist for klage er utløpt, dersom det anses som forsvarlig. Nedtrappingsplan lages som en del av utskrivningsbeslutningen, varighet på nedtrappingsplan vurderes individuelt ut fra årsak til avslutningen

Henteordning og urinkontroll vurderes individuelt ut fra forsvarlighet.

 

Dersom det besluttes at pasienten skal utskrives fra behandlingen mot sin vilje, bortfaller ikke retten til nødvendig helsehjelp uten videre. Pasienten har en vedvarende opioidavhengighet med stor risiko for redusert livslengde og livskvalitet. Spesialisthelsetjenesten må derfor vurdere behovet for annen behandling av avhengigheten, dersom pasienten ønsker dette (jfr. prioriteringsforskriften og pasient- og brukerrettighetsloven).

Ufrivillig avslutning av substitusjonsbehandling bør bare vurderes når alle muligheter for tettere oppfølging og andre forsterkningstiltak har vist seg å være nytteløse eller hvis pasienten ikke godtar nødvendige sikkerhets og kontrolltiltak

 

 

 

 

 

Trusler og vold

Bruk av vold mot behandlingspersonalet vil ikke automatisk medføre at behandlingen vurderes uforsvarlig etter helsepersonelloven § 4. Pasienter med voldelig adferd kan imidlertid gjøre videre behandling vanskelig og det må vurderes om LAR-tilbudet kan videreføres. Voldelig atferd kan gjøre det så vanskelig for behandlingspersonalet at det blir uforsvarlig å fortsette behandlingen av hensyn til ansatte eller andre pasienter. Trusler om vold eller utøvelse av vold overfor tjenesteutøvere eller medpasienter er uakseptabelt og skal alltid tas alvorlig.

		Vold bør alltid politianmeldes, og ved trusler bør anmeldelse vurderes.

 

 

 

 

Omsetning av substitusjonslegemiddel

Hvis det påvises at en pasient ikke tar hele eller deler av sitt substitusjonslegemiddel, men videreformidler det, for eksempel ved salg, må det med utgangspunkt i et forsvarlighetshensyn vurderes endrede rammer/doser og om behandlingen må avsluttes. 

Uteblivelse fra henting av substitusjonslegemiddel

Dersom pasienten vedvarende uteblir fra henting av substitusjonslegemiddel, skal LAR lege og LAR behandler kontaktes, hvor substitusjonslegemiddel og forsvarlighet vurderes. Dette tas opp med pasienten, gjerne med et påfølgende møte hos LAR lege. Dette for å avklare bakgrunnen for uteblivelsen, samt informere om følgene av manglende henting. Uteblivelse fra henting mer enn fire dager sammenhengende, bør medføre revurdering av behandlingen. Ved anledning bør ansvarsgruppen møtes i forkant.