1.1.Ansatte i Klinikk psykisk helsevern voksne skal kjenne til praksis for generell pårørendekontakt når en pasient er inneliggende i sengepost eller har poliklinisk oppfølging. Nærmeste pårørende har rettigheter i funksjon av sin rolle og helsepersonell har rettslige plikter ovenfor pasienters nærmeste pårørende.
2.1.Rutinen gjelder for
sengeposter og poliklinikker i Klinikk psykisk helsevern voksne. Virksomheten
plikter å ha et system for utpeking og vurdering av hvem som er nærmeste
pårørende til pasienter.
2.2.I noen situasjoner kan det være uklart hvem som defineres som pasientens nærmeste pårørende. Denne rutinen gir i Kapitel 5 en veiledning i utpeking og vurdering av hvem som er nærmeste pårørende basert på Statsforvalteren i Rogaland sin uttalelse knyttet til denne problemstillingen i en konkret sak.
3.1.Alle ansatte i Klinikk psykisk helsevern voksne skal ha kjennskap til praksis for pårørendekontakt og avveininger knyttet til utpeking og vurdering av hvem som er nærmeste pårørende.
4.1.Praksis i Klinikk psykisk helsevern voksne:
- Det bør i innkomstsamtale ved innleggelse eller start av poliklinisk behandling utpekes hvem som er nærmeste pårørende.
- For inneliggende pasienter skal det innen tre dager tilbys pårørendesamtale. Dersom pasienten har barn, skal disse om nødvendig tilbys samtale tilpasset sitt aldersnivå.
- Det skal innhentes komparentopplysninger fra pårørende.
- Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis den som fra før en kjent med opplysningene.
- Pårørende har alltid rett på generell informasjon, men dersom pasienten samtykker og forholdene tilsier det, skal nærmeste pårørende informeres om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som tilbys.
- Det skal dokumenteres i DIPS Arena dersom pasienten nekter samarbeid med pårørende og-eller det foreligger grunner til at samarbeid ikke kan eller skal gjennomføres.
4.2.Pårørende skal sikres sine rettigheter ihht. KPHV - Utlevering av vedtak ved etablering og opphør av tvunget psykisk helsevern (kap 3) og ved gjennomføring av tvunget psykisk helsevern (kap. 4) (Ikke tilgjengelig).
5.1.Hvem er nærmeste
pårørende?
Nærmeste
pårørende defineres av pasient- og brukerettighetsloven § 1-3 bokstav b. Her
følger det at nærmeste pårørende er «den pasienten eller brukeren oppgir som
pårørende og nærmeste pårørende». Primært er dette den som pasienten selv
utpeker, men pasienten kan også peke ut hvem som helst som nærmeste pårørende,
så lenge denne er villig til å ta «oppdraget», og det skal ikke gjøres noen
egnethetsvurdering av den/de som pasienten selv peker ut, så lenge pasienten er
i stand til å utpeke noen.
5.2.Unntaket fra
pasientens rett til å peke ut nærmeste pårørende:
Unntaket gjelder der «pasienten eller brukeren er ute av stand til å oppgi
pårørende». Hvis en pasient har utpekt en eller flere som nærmeste
pårørende før hen ble ute av stand til dette, så fortsetter denne utpekingen å
gjelde etter vedkommende har blitt ute av stand til å utpeke nærmeste
pårørende, så lenge den/de som har blitt utpekt ønsker å fortsette som nærmeste
pårørende. En vurdering av når en pasient er «ute av stand» til å oppgi
nærmeste pårørende settes på spissen der vedkommende ikke har utpekt en eller
flere nærmeste pårørende, og det så skal vurderes om pasienten i dag er «ute
av stand» til å gjøre dette.
Ordlyden, «ute av stand», taler for at det ikke nødvendigvis er den
samme vurderingen som samtykkekompetanse, da man i så fall kunne vist til
samtykkekompetanse i lovteksten. I Helsedirektoratets
rundskriv Pasient og brukerrettighetsloven med kommentarer, i merknadene til §
1-3
«Det kan være vanskelig å ta stilling til om en pasient er «ute av stand til
å oppgi» nærmeste pårørende. Det å oppgi hvem som er nærmeste pårørende er et
personlig valg basert på følelser og tillit, og når pasienten uttrykker et
ønske skal det derfor mye til å fravike dette.»
5.3.Det er kvalifisert helsepersonell som gjør en vurdering av om pasienten er «ute av stand» til å utpeke nærmeste pårørende:
Ihht. pkt. 5.2 skal det altså mye til for at
en pasient er «ute av stand» til å velge nærmeste pårørende. Det er en
fundamental og personlig beslutning det skal mye til å fravike. I en konkret
vurdering må man se til hvordan samtykkekompetanse vurderes, og det vil derfor
tenkes at en pasient med så alvorlig kognitiv svikt ikke er i stand til å gjøre
et slikt valg. I så fall vil hen være «ute av stand» til å utpeke nærmeste
pårørende. Det er kvalifisert helsepersonell som må gjøre en vurdering av om
pasienten er «ute av stand» til å utpeke nærmeste pårørende. Vurderingen skal
journalføres og informeres (på en egnet måte) til pasienten og til den/de som
pasienten ønsker å utpeke.
5.4.Nærmeste pårørende
være «den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten
eller brukeren»:
Dersom
pasienten er «ute av stand», gjelder følgende rekkefølge i lovteksten:
«ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende
eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren, barn over
18 år, foreldre eller andre som har foreldreansvaret, søsken over 18 år,
besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær,
verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området.»
I ovennevnte rundskriv står det:
«Dette innebærer blant annet at ektefellen skal anses som pasientens
nærmeste pårørende med mindre andre i større utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten. Et eksempel vil være hvor ektefellen til pasienten er
dement og/eller på sykehjem, og hvor et eller flere av barna har nærmest
kontakt med pasienten. For at barnet skal anses som nærmeste pårørende må det
være over 18 år. Det samme gjelder for søsken.»
5.5.Det er kvalifisert
helsepersonell som i en slik situasjon skal ta stilling til hvem som i størst
utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten:
Helsepersonell må åpenbart høre med pårørende og andre som kan ha informasjon
om dette, men det er altså til syvende og sist helsepersonell som bestemmer
dette – og som må dokumentere vurderingen. Det kan også i denne vurderingen
tenkes at det kan være to eller flere som sammen i størst utstrekning har varig
og løpende kontakt med pasienten, og som da sammen er nærmeste pårørende, men
som oftest vil dette være én person.
Dvs. at der en pasient har flere barn og selv er ute av stand til å utpeke hvem
som er ens nærmeste pårørende (og pasientens ektefelle/samboer enten er død
eller ikke lenger er den som har mest kontakt), så vil nærmeste pårørende være
den/de av disse som over tid har hatt tettest kontakt med pasienten. Det er
kvalifisert helsepersonell i virksomheten som bestemmer hvem dette er; hvis det
vurderes at dette er en annen av søsknene enn det de andre søsknene mener at
det er, så må helsepersonell dokumentere sin vurdering – men det er altså til
syvende og sist helsepersonell i virksomheten som bestemmer her, ikke
pasientens barn.
Når gjelder dette:
«Kan vi som virksomhet si at vi velger å forholde oss til en spesifikk
pårørende i dette tilfellet, fordi vi mener at samarbeidet med denne pårørende
fungerer bedre enn med den som tidligere var nærmeste pårørende?»
«Kan ikke pasienten i dette tilfellet ha to nærmeste pårørende?»
5.6.Sivilombudets
uttalelse etter pkt. 5.5:
Det
følger av Sivilombudets uttalelse av 18.12.2019 (SOM-2019-1273) at det ikke er holdepunkter
i pasient- og brukerrettighetsloven, eller forarbeidene til loven, for at det kan
gjøres unntak fra lovens definisjon av nærmeste pårørende, ut fra en vurdering
av
personens egnethet som nærmeste pårørende. Dette gjelder både der pasienten
har utpekt en person som nærmeste pårørende, og der en eller flere er den som i
størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten.
Paragraf 1-3 i Pasient og brukerrettighetsloven inneholder en klar definisjon,
og lovens system er at den som er definert som nærmeste pårørende får denne
rollen uavhengig av personens egenskaper eller om relasjonen sett utenfra
fremstår god. Virksomheten må altså forholde seg til systemet i § 1-3 bokstav b
i vurderingen av hvem som er nærmeste pårørende, uten å gjøre en vurdering av
vedkommendes egnethet i rollen. En pasient kan ha to nærmeste pårørende etter §
1-3 bokstav b, f.eks. der man har pekt ut to (eks søsken).
Hvis en pasient ikke har utpekt noen nærmeste pårørende, så vil den som «i
størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten» over tid kunne
endre seg; for to år siden var dette kanskje søsken nr. 1, mens det i dag er
nr. 2. I et slikt tilfelle vil virksomheten kunne vurdere – og dokumentere – at
søsken nr. 2 i dag er pasientens nærmeste pårørende. Men det må bygge på den
konkrete vurderingen og ikke på en vurdering av egnethet o.l.
6.1.Kapitlene 5.1 t.o.m 5.6 er hentet fra en veiledning Statsforvalteren i Rogaland har gitt på en konkret forespørsel fra 1.linjetjenesten, datert 16.03.2023 og som er sendt til KPHV ifm en tilsynssak. Det er gjort endringer i enkeltord enkelte steder og noen avsnitt er utelatt som ikke berører kontekst eller Statsforvalteren sin lovtolkning.