KPHV - Kontakt med pårørende - Veiledning og vurdering av hvem som er nærmeste pårørende v. 2.2

1.   Hensikt: 

1.1.Ansatte i Klinikk psykisk helsevern voksne skal kjenne til gjeldende lovregler og interne retningslinjer for pårørendekontakt når en pasient 1) er innlagt på sengepost eller 2) har poliklinisk oppfølging. Nærmeste pårørende har flere lovregulerte rettigheter i funksjon av sin rolle og nærhet til pasienten, og helsepersonell har korresponderende rettslige forpliktelser overfor pasienters nærmeste pårørende.

2.   Omfang:

2.1.Rutinen gjelder for sengeposter og poliklinikker som inngår i Klinikk psykisk helsevern voksne. Virksomheten plikter å ha et system for utpeking og vurdering av hvem som er pasienters nærmeste pårørende som er i tråd med lovens ordning.

2.2.I enkelte situasjoner kan det være uklart hvem som skal defineres som en pasients nærmeste pårørende. Pkt. 5 i denne rutinen gir en veiledning i hvordan en skal gå frem for å avklare spørsmålet. Veiledningen er basert på Statsforvalteren i Rogaland sine uttalelser i en konkret sak, sammenholdt med Helsedirektoratets rundskriv og pårørendeveileder.

3.   Ansvar:

3.1.Alle ansatte i Klinikk psykisk helsevern voksne skal ha kjennskap til gjeldende regler og interne retningslinjer for pårørendekontakt, og til hvilke vurderinger som må gjøres for å avklare hvem som er pasienters nærmeste pårørende.

4.   Beskrivelse:

4.1.Praksis i Klinikk psykisk helsevern voksne:

-      En pasients nærmeste pårørende bør utpekes under innkomstsamtale ved innleggelse, eller ved oppstart av poliklinisk behandling.

-      Pårørende til innlagte pasienter skal tilbys pårørendesamtale innen tre dager etter innleggelsens oppstart. Dersom en pasient har barn, skal disse om tilbys samtale av kvalifisert personell som kan gi og innhente informasjon ut fra barnets aldersnivå og modenhet. Det skal innhentes komparentopplysninger fra pårørende og pårørende- og barnesamtaler skal dokumenteres i pasientjournalen. Se også HST - Barn/søsken som pårørende.

-      Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis til den som fra før av er kjent med opplysningene jf. hpl. § 23 nr. 1. Dette unntaket fra taushetsplikten kan ikke brukes til å utvide pårørendes kunnskaper om pasienten, eksempelvis ved å gi ytterligere pasientopplysninger enn dem pårørende besitter fra før av.
 

-      Det mest praktiske unntaket fra taushetsplikten, er hpl. § 22. Bestemmelsen opphever taushetsplikten i den utstrekning pasienten samtykker til dette. Dersom pasienten samtykker til informasjonsutveksling, og forholdene ellers tilsier det, skal nærmeste pårørende informeres om pasientens helsetilstand og den helsehjelp pasienten tilbys/mottar.

-      Pårørende har uavhengig av pasientens samtykke rett på generell informasjon, og helsepersonell har i denne sammenheng en viss veiledningsplikt. Den generelle informasjonen kan omfatte kontaktinformasjon til helsetjenesten, rutiner og ansatte, lovverk og saksbehandling og rettigheter, samt tilbud til pårørende og informasjon om pårørendeorganisasjoner.

-      Det skal dokumenteres i DIPS Arena dersom en pasient motsetter seg samarbeid/involvering av pårørende og/eller det foreligger grunner som tilsier at samarbeid med pårørende ikke kan eller bør gjennomføres.

 

4.2.Pårørende skal sikres sine rettigheter iht. KPHV - Pasienter, nærmeste pårørende og offentlige myndigheters rett til underretning om vedtak som er besluttet i medhold av Phvl. (Ikke tilgjengelig).

Rutinen “Utlevering av informasjon og vedtak til pasient, nærmeste pårørende og offentlig myndigheter” gjør i hovedsak rede for følgende:
 

      Nærmeste pårørende har rett til å uttale seg før vedtak etter phvl kapittel 3 treffes jf. Phvl. § 3-9.

      Nærmeste pårørende har klagerett på følgende vedtak etter phvl:

§  Beslutning om å kreve samtykke til tilbakeholdelse i inntil tre uker (§ 2-2).
 

§  Vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern – etablering, ikke etablering, opprettholdelse og opphør (§§ 3-2, 3-3 og 3-7).

§  Vedtak om skjerming (§ 4-3).

§  Vedtak om behandling uten eget samtykke (§ 4-4a jf. § 4-4).

§  Vedtak om forbindelse med omverdenen (§ 4-5).

§  Vedtak om undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon (§ 4-6).

§  Vedtak om beslag (§ 4-7).

§  Vedtak om rusmiddeltesting av biologisk materiale (§ 4-7a).

§  Vedtak om bruk av tvangsmidler (§ 4-8).

§  Vedtak om overføring uten samtykke (§§ 4-10 og 5-4).

      For at klageretten skal realiseres, må nærmeste pårørende ha kjennskap til at det er truffet et vedtak. Uavhengig av pasientens samtykke, skal nærmeste pårørende skal ha informasjon om følgende vedtak:

§  Vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern – etablering, ikke etablering, opprettholdelse og opphør (§ 3-3a jf. §§ 3-2 og 3-3 og § 3-7).

§  Vedtak om overføring uten samtykke (§§ 4-10 og 5-4).

5.   Om utpeking og vurdering av nærmeste pårørende:

5.1.Hovedregel: pasienten utpeker selv nærmeste pårørende

Etter pasient- og brukerettighetsloven § 1-3 bokstav b er nærmeste pårørende er «den pasienten eller brukeren oppgir som pårørende og nærmeste pårørende». Hovedregelen er dermed at pasienten selv skal ta stilling til hvem som skal være vedkommendes nærmeste pårørende. Dette vil gjerne være person(er) med familiær tilknytning, men kan også være person(er) utenfor familien, for eksempel en god venn. En pasientens rett til fritt å velge hvem som skal regnes som pårørende, er begrunnet med at det kan tenkes tilfeller hvor forholdet mellom pasienten og dennes nærmeste familie er slik at det ikke er naturlig at disse ivaretar pasientens rettigheter mot hans eller hennes ønske. Som regel vil det være én person som er nærmeste pårørende, men pasient kan utpeke flere dersom det er naturlig. Den pasienten oppgir som nærmeste pårørende, har ikke plikt til å påta seg oppgaven. Pasienten kan også endre sitt valg av nærmeste pårørende. Hvis pasienten ikke ønsker å ha noen oppført som nærmeste pårørende, skal helsepersonell respektere dette.

 

 

5.2.Når pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende:

I de tilfeller hvor pasienten er “ute av stand” til å oppgi nærmeste pårørende, vil det være den pårørende som “i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren”, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølgen av personer som er angitt i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.


Ordlyden «ute av stand» tilsier at pasienten ikke evner å ta stilling til spørsmålet. I Helsedirektoratets rundskriv Pasient og brukerrettighetsloven med kommentarer, i merknadene til § 1-3 utdypes vurderingstemaet:

«Det kan være vanskelig å ta stilling til om en pasient er «ute av stand til å oppgi» nærmeste pårørende. Det å oppgi hvem som er nærmeste pårørende er et personlig valg basert på følelser og tillit, og når pasienten uttrykker et ønske skal det derfor mye til å fravike dette. Den pasienten har oppgitt som nærmeste pårørende fortsetter som det selv om pasienten er kommet i en slik tilstand at han eller hun ikke lenger er i stand til å oppgi eller ta stilling til spørsmålet om nærmeste pårørende. Dette gjelder også i de tilfeller hvor nærmeste pårørende verken er familiemedlem eller «først» i opplistingen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.  Det er imidlertid en forutsetning at nærmeste pårørende ønsker å fortsette som nærmeste pårørende.”

 

Det gjelder altså en høy terskel for å anse en pasient «ute av stand» til selv å utpeke nærmeste pårørende. Dette skyldes at slik utpeking er en svært personlig beslutning og en grunnleggende pasientrettighet. I den konkrete vurderingen av hvorvidt pasienten er ute av stand til selv å gjøre utpekningen, kan man trekke paralleller til hvordan pasientens samtykkekompetanse er vurdert. Eksempelvis vil en pasient med alvorlig kognitiv svikt kunne være ute av stand til å utpeke nærmeste pårørende. Et annet eksempel er hvor pasienten stiller seg totalt likegyldig til spørsmålet og ikke ytrer noe form for ønske/preferanse.

 

Det er kvalifisert helsepersonell som skal vurdere om pasienten er ute av stand til å utpeke nærmeste pårørende. Beslutningen skal journalføres og pasienten og pårørende skal informeres (på en egnet måte). Hvorvidt pasienten selv er i stand til å velge nærmeste pårørende, skal vurderes fortløpende av den som er ansvarlig for helsehjelpen. Utpekningsevnen kan altså gjenvinnes, hvilket kan skje ved eksempelvis bedring av psykisk helse eller motivasjon.

 

5.3.Nærmeste pårørende er «den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren»:

Dersom helsepersonell vurderer at pasienten er «ute av stand» til selv å utpeke nærmeste pårørende, angir lovteksten i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b følgende:

 

“Dersom pasienten eller brukeren er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren, barn over 18 år, foreldre eller andre som har foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området.”

Helsedirektoratet har i rundskriv som henvist til i pkt. 5.2, utdypet at:

«Dette innebærer blant annet at ektefellen skal anses som pasientens nærmeste pårørende med mindre andre i større utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Et eksempel vil være hvor ektefellen til pasienten er dement og/eller på sykehjem, og hvor et eller flere av barna har nærmest kontakt med pasienten. For at barnet skal anses som nærmeste pårørende må det være over 18 år. Det samme gjelder for søsken. Ved vurderingen av om for eksempel foreldre skal anses som pasientens nærmeste pårørende må det ses hen til om disse har varig og løpende kontakt med pasienten eller om andre i større grad har varig og løpende kontakt. Dersom pasientens foreldre, for eksempel på grunn av en konfliktsituasjon, ikke har noe kontakt med pasienten vil det ikke være naturlig at disse ivaretar pasientens rettigheter.

 

Vilkåret om at den nærmeste er den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, kan også medføre at verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området (som også omfatter myndighet på helseområdet) anses som nærmeste når pasienten selv ikke har oppgitt andre.»

Det er kvalifisert helsepersonell som skal ta stilling til hvem som i størst utstrekning har “varig og løpende kontakt med pasienten”. Helsepersonellet må i en slik situasjon forhøre seg med pårørende og andre som kan ha informasjon om vurderingstemaet. Basert på en samlet vurdering av egne refleksjoner og informasjon fra personer i pasientens omgangskrets, beslutter helsepersonellet hvem som i størst grad har varig og løpende kontrakt med pasienten og dokumenterer dette. I denne vurderingen er det tenkelig at det er to eller flere personer som i fellesskap har varig og løpende kontakt med pasienten i størst utstrekning. I så tilfelle kan flere oppføres som nærmeste pårørende samtidig. I hovedvekten av tilfellene vil det bare være én person som utpekes på dette grunnlaget.

Ovennevnte innebærer at hvor en pasient er ute av stand til å utpeke hvem som er ens nærmeste pårørende og har flere barn, (og pasientens ektefelle/samboer er død eller ikke lenger har varig og løpende kontakt i størst grad), vil nærmeste pårørende være den/de av barna som over noe tid har hatt nærest kontakt med pasienten.

 

Den som «i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten» er dynamisk og vil kunne endre seg over tid. For to år siden var det eksempelvis søsken nr. 1, mens det i dag er søsken nr. 2. I et slikt tilfelle vil ansvarlig helsepersonell kunne beslutte at søsken nr. 2 er pasientens nærmeste pårørende og dokumentere dette. Det understrekes at et slikt bytte må bygge på den konkrete vurderingen lovteksten oppstiller – ikke en vurdering av pårørendes egnethet o.l.


Når gjelder dette:

«Kan vi som virksomhet si at vi velger å forholde oss til en spesifikk pårørende i dette tilfellet, fordi vi mener at samarbeidet med denne pårørende fungerer bedre enn med den som tidligere var nærmeste pårørende?»

«Kan ikke pasienten i dette tilfellet ha to nærmeste pårørende?»

 

5.4.Særregel om pårørendes rettigheter i tilfeller med tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern

Hovedregelen er som nevnt at pasienten selv oppgir hvem som er pårørende og nærmeste pårørende. I siste punktum i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b er det imidlertid tatt inn en særregulering av pårørendes rettigheter i tilfeller med tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Dersom pasienten velger en annen som sin nærmeste pårørende enn den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med vedkommende, vil både den pasienten utpeker og den som i størst grad har varig og løpende kontakt med pasienten ha rettigheter som nærmeste pårørende. Dette gjelder så lenge ikke “særlige grunner” tilsier noe annet jf. pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Ved vurderingen av om det foreligger slike “særlige grunner”, er det sentralt å lytte til pasientens begrunnelser for sitt valg. Det kan tenkes at det foreligger konfliktsituasjoner eller handlinger i strid med pasientens beste som innebærer at vedkommende ikke bør ha de rettigheter som etter lovverket tilkommer pasientens nærmeste pårørende. Under enhver omstendighet er det av stor betydning at helsepersonell er bevisst på forholdet til pårørende, herunder å få pasientens samtykke til å gi pårørende tilstrekkelig informasjon til at pårørende kan ivareta pasientens og egne interesser. 

5.5.Sivilombudets uttalelse: ikke adgang til å foreta en kvalitativ vurdering av nærmeste pårørende

Det følger av Sivilombudets uttalelse av 18.12.2019 (SOM-2019-1273) at det ikke er holdepunkter i pasient- og brukerrettighetsloven, eller i forarbeidene til loven, for at det kan gjøres unntak fra lovens definisjon av nærmeste pårørende basert på en vurdering av
personens egnethet som nærmeste pårørende. Dette gjelder både hvor nærmeste pårørende er utpekt av pasienten selv, og hvor nærmeste pårørende er den/de som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten.

Pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b oppstiller en klar definisjon av begrepet, og lovens system er at den som er definert som nærmeste pårørende tildeles denne rollen og tilhørende rettigheter uavhengig av personens egenskaper og uavhengig av om relasjonen mellom nærmeste pårørende og pasienten fremstår som sunn og god. Virksomheten er dermed rettslig forpliktet til å forholde seg til systemet i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b i vurderingen av hvem som er nærmeste pårørende, uten å gjøre en individuell vurdering av vedkommendes egnethet i rollen.

 

6.   Kilder/Referanser:

6.1. Kapitlene 5.1 t.o.m 5.6 er hentet fra en veiledning Statsforvalteren i Rogaland har gitt på en konkret forespørsel fra 1.linjetjenesten, datert 16.03.2023 og som er sendt til KPHV ifm. en tilsynssak. Det er gjort endringer i enkeltord enkelte steder og noen avsnitt er utelatt som ikke berører kontekst eller Statsforvalteren sin lovtolkning.
 

6.2. Helsedirektoratet (2015). § 1-3 Definisjoner [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 01. januar 2018, lest 08. november 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer/alminnelige-bestemmelser/definisjonerPårørendeveileder - nasjonal veileder”, Helsedirektoratet, Først publisert: 10. januar 2017 Sist faglig oppdatert: 28. januar 2019. Url: Pårørendeveileder.pdf